Grønn månelanding

Oljefondet er den økonomiske gevinsten av de klimautslippene Norge er ansvarlig for: Utslipp som gjennom klimaendringer særlig vil skade den fattigste delen av verden. Det sies at fondet forvaltes etisk, men fondet tar ikke hensyn til klimautslipp, og pengene skal primært brukes på oss selv. Det lukter svart økonomi av et slikt fond.

Det lukter også av statsministerens månelandingsprosjekt, CO2-lagring. Det skal sikre at vi kan pumpe opp enda mer olje og gass. Hvorfor er dette månelanding? Hva er bragden? Man graver et hull i bakken, men så lurer man på hvor man skal gjøre av det som er gravd opp. For å løse problemet graves det et nytt hull, men samtidig oppstår et nytt problem, og så har vi det gående. Samtidig fremmer regjeringen utvinning av olje i u-land gjennom programmet «Olje for utvikling». Mener man da at alle u-land skal ha månelandingsprosjekter?

Et bedre månelandingsprosjekt er å bidra til utvikling av harmløs, fornybar energi i verdens fattigste land. Å bidra et løft for u-land i retning av å klare seg fint uten tradisjonell u-hjelp og svinn til korrupsjon. Energibehovet i u-land er økende, og alternativet, bruk av ikke-fornybar energi, er utslettende.

Det er viktig å bruke subsidier for å utvikle solcelleteknologi og benytte solenergi, men det er et tankekors at dagens subsidieordninger nesten bare fører til økt bruk av solenergi i industrilandene, selv om tilgangen på solenergi i u-land er betydelig større. Halvparten av solcellene i verden sendes i dag til Tyskland; kun 4 prosent til u-land.

Verden trenger at vi går fra en slik irrasjonell, mørk økonomi, til en grønn økonomi, og den må utvikles snarlig og i tett samarbeid med verdens fattige. Grønn økonomi handler om å skifte spor, og ta tilbake makten fra verdiløse markedskrefter, slik at vi får frihet til å handle logisk og ut fra menneskelige verdier.

Den totale tilgangen på solenergi er enorm; mange tusen ganger verdens energibehov, og kilden vil være pålitelig de neste fire milliarder år. Det er grønn økonomi å legge til rette for en satsing på denne ressursen i u-land, gjerne ved hjelp av oljefondet, og realisere en «african dream» i Afrika, i stedet for en «american dream». I stedet for å tre ferdigtygde modeller, multinasjonale selskaper og miljøødeleggende handelsavtaler ned over andres hoder, må vi lytte til lokalbefolkningen. En grønn månelanding er å sørge for livskraftige lokalsamfunn basert på lokale ressurser, med lokalt entreprenørskap og produksjon, i Norge som i Afrika.

Jon Bøhmer
Miljøpartiet De Grønne, Hedmark
Stortingskandidat

Audun Hjertager
Miljøpartiet De Grønne, Hedmark
Stortingskandidat