Tiggeforbud er feil medisin

Regjeringen fikk sammen med Senterpartiet flertall på Stortinget for å innføre tiggeforbud. Å forby tigging bekjemper verken fattigdom eller kriminalitet, men skyver problemet under teppet og over på andre land.

Regjeringen sier at de ønsker et tiggeforbud for å bekjempe organisert kriminalitet. Det ikke dokumentert at det står organiserte kriminelle bak noen vesentlig del av tiggingen i Norge. Men det vil være naivt å hevde at det overhodet ikke forekommer. Selv om det skulle vise seg at regjeringen har stilt riktig diagnose, er det uansett feil medisin.

Skal en bekjempe bakmennene, hjelper det ikke å kriminalisere ofrene. Ofre for menneskehandel har rett til beskyttelse og hjelp, noe som Norge har forpliktet seg til gjennom Europarådets konvensjon om menneskehandel.

I konvensjonen er det også et krav om at alle tiltak mot menneskehandel må være ikke-diskriminerende. Elverums-ordfører Erik Hanstad uttalte til Østlendingen torsdag at han vil ha et unntak for narkomane fordi problemet er utenlandske kriminelle. Narkomane må få lov til å be om en slant for å unngå å måtte ty til kriminelle handlinger, sier han, som om utenlandske tiggere har noe bedre alternativ. Denne og lignende uttalelser fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser at de egentlig ikke ønsker noe generelt forbud, men et forbud mot utenlandske tiggere.

Alt tyder på at å kriminalisere tigging vil føre til andre former for tvangsarbeid og til mer vinningskriminalitet. Det er allerede straffbart å utnytte mennesker til tigging. Et generelt forbud mot tigging rammer bare ofrene, mens bakmennene slipper unna. Riktig medisin er å gi politiet økte midler til å etterforske saker hvor det er mistanke om tvangsarbeid.

Fattigdom må bekjempes, ikke forbys. Det nytter ikke å skyve problemet under teppet eller over på andre land. Norge har ikke blitt rammet like hardt av finanskrisen som resten av Europa. Her har Norge et solidarisk ansvar vi ikke kan lukke øynene for.

Jon André Danielsen

medlem i Miljøpartiet De Grønne

Leserinnlegget var først på trykk i Hamar Arbeiderblad 16.6.2014